Generelt om hypnose

Hypnoterapi kan inngå som ledd i ordinær terapi eller tilbys alene, avhengig av problematikk og målsetning for behandlingen. Hypnose er kanskje å anse som den mest myteomspunnede behandlingstilnærmingen i dagens medisin og psykologi. Nedenfor følger derfor en kort introduksjon til hypnose og hypnoterapi, som tar sikte på å klargjøre litt av hypnosens historikk, dens mulige virkemåte, bruksområder, og nettopp noen av disse mytene.

Noen begrepsavklaringer
Transe: Brukes noen ganger synonymt med det å være i en tilstand av hypnose.
Hypnoterapi: Terapeutisk/klinisk bruk av hypnose.
Suggesjoner: De instruksjonene/forslag hypnotisøren gir mens en er hypnotisert eller i ferd med å bli det.
Induksjon: Metoden som hypnotisøren - bl.a. ved bruk av suggesjoner - bruker for å sette en person i en tilstand av hypnose. En hypnotisk induksjon består gjerne av av fokus, monotoni, gjentakelser og affirmasjoner. Dette vil dog variere avhengig av teknikk.

Kort historisk oversikt
Det vi i dag kjenner som hypnose har antakeligvis blitt benyttet i de fleste kulturer i årtusener.

I Egypt er det blant annet funnet 3000 år gamle medisinske papyrustekster som beskriver slike prosesser. Hinduer i det gamle India tok med sine syke til ”søvn-templer” hvor avslapning blant annet ble indusert med selvsuggesjoner lik dem vi finner i selvhypnose. Persiske magikere, keltiske druider, kinesiske religiøse ledere, afrikanske heksedoktorer, m.v., er andre vi vet har brukt elementer av det vi i dag kjenner som hypnose i sine riualer.

Den mer moderne hypnosens historie begynner gjerne med Franz Anton Mesmer, på 1700-tallet. Han utviklet et system - ´magnétisme animal´ - basert på troen om at alle levende organismer inneholder en slags “magnetisk væske” og at ved å gjenopprette balansen i denne også kunne gjenopprette fysisk og psykisk helse. I begynnelsen brukte han magneter, men gikk siden bort fra dette, og brukte sine hender akkompagnert av atferd og suggesjoner som tok form av teknikker som vi i dag vet kan gi opphav til transeliknende tilstander. Dette ble kjent som ´mesmerisme´.

James Braid er av mange ansett som den første som prøvde å forklare mesmerisme ut fra fysiologiske og psykologiske prinsipper fremfor en ”usynlig kraft”, eller “livskraft magnetisme”. Han lanserte i 1841 begrepet ´hypnose´ etter den greske søvnguden Hypnos for å skille det fra mesmerisme, da metodikken med dette begynte å ta mindre karakter av metafysiske forklaringsmodeller.
 
Jean Martin Charcot videreførte denne vitenskapelige tilnærmingen til studiet av hypnose, noe som gradvis snudde opinionen til fordel for hypnose i det medisinske miljøet i datidens Frankrike.
 
Hans elev, Pierre Janet, koplet effekten av hypnose til splitting av mentale operasjoner, og lanserte begrepet ´dissosiasjon´ som betegnelse på dette. Han benyttet hypnose bl.a. til å forsøke å reintegrere ´avspaltet´ materiale hos pasienter med det vi i dag kjenner som dissosiative lidelser.
 
En annen av Charcots elever – Sigmund Freud – ble ved siden av Charcot inspirert av to andre ruvende skikkelser i hypnosens historie; Ambroise Auguste Liébeault og Hippolye Bernheim. Disse påpekte i større grad enn tidligere betydningen av bruk av suggesjoner i transeinduksjon. Utover på tidlig 1900-tall benyttet imidlertid Freud hypnose i stadig mindre grad til fordel for fri assosiasjon og drømmetyding, og hypnosens status i medisinske og psykologiske miljøer avtok.
 
Det skulle en krig til for å gjenopprette dens status. Under første verdenskrig var det mangel på anestesimidler, og mange leger tydde til hypnose som anestesi for å gjennomføre operasjoner i felten.

Dette, sammen med bl.a. Clark Leonard Hulls studier av hypnose på 1930-tallet, samt omfattende bruk av hypnose som anestesi på ny under andre verdenskrig, medførte at hypnose som behandlingsmetode igjen kom inn i varmen. Hypnose viste seg også å være svært effektivt i forhold til å lindre “shell-shocks” - akutte stressreaksjoner under kamp - hos soldater.

Ernest Hilgard, og hans forskning på hypnose og kognitive prosesser, skal videre ha en ikke ubetydelig del av æren for å sette hypnose på den medisinsk- og psykologfaglige dagsorden i de følgende tiårene.

Milton Erickson er imidlertid kanskje den som mest har preget hypnosefeltet i etterkrigstiden. Han introduserte en rekke teknikker som skilte seg ut fra tidligere teknikker, og som i dag ligger til grunn for Ericksoniansk hypnoterapi. Suggesjonene her er ofte av mer indirekte karakter, som forslag, heller enn autoritative og direkte, og ofte lansert i det som tar form av vanlig samtale. Dette bl.a. i den hensikt å redusere den hypnotisertes motstand og i større grad åpne for aksept av de suggesjoner som blir presentert.

I dag er hypnose å anse som en anerkjent vitenskap som inngår i både offentlig og privat virksomhet, og som anvendes for en rekke medisinske og psykologiske tilstander. Mer om dette under.

Men hva er egentlig hypnose?
Faktum er at vi ikke egentlig kjenner hypnosens virkningsmekanismer. Moderne teknikker for å måle hjerneaktivitet har imidlerid bekreftet at hypnose er noe kvalitativt annet enn søvn eller våken tilstand; at det er en endret bevissthetstilstand.

Moderne hjernescanningsteknikker har også avdekket andre interessante fenomener, uten at vi altså helt kan forklare mekanismene bak dem. Ett slikt studie gikk ut på å vise to grupper forsøkspersoner et bilde av et mønster i grånyanser, for så å instruere de to gruppene om å forestille seg at mønsteret var i forskjellige farger. Den ene gruppen (bestående av på forhånd utvalgte høyt hypnotisérbare personer) ble instruert i å forestille seg dette under hypnose, mens den andre ble bedt om å utføre oppgaven i ´vanlig´ tilstand. Forsøkspersonene ble instruert i dette når de lå i en såkalt PET-scanner, en maskin som målte hjerneaktiviteten deres parallellt med at oppgaven ble utført. Det viste seg at et spesifikt område i venstre hjernehalvdel tenderte til å lyse opp hos de forsøkspersonene som var hypnotiserte, men ikke hos de forsøkspersonene som ikke var det.

Artikkelen, som ble presentert i det internasjonalt anerkjente tidsskriftet American Journal of Psychiatry i 2000¹, konkluderer med at det blant høyt hypnotisérbare personer forekom endringer i hjernefunksjon når de mentalt dannet forestillingsbilder, som er lik dem som forekommer i faktisk persepsjon. Og de fortsetter: “These findings support the claim that hypnosis is a psychological state with distinct neural correlates and is not just the result of adopting a role”.

En mer allmennt gjenkjennbar form for ´transe´ er den vi kan sies å befinne oss i flere ganger i løpet av en ordinær dag. De fleste av oss har opplevd å f.eks. lese en god bok på et tog, en buss, eller i andre støyende omgivelser, og tilsynelatende ikke legger merke til hva som skjer rundt oss; vi er så fokusert på det vi leser at hjernen “kopler ut” all annen informasjon enn den som er nødvendig for å oppfatte teksten og danne oss forestillingsbilder ut fra denne. Vi kan allikevel på tross av denne fokuserte oppmerksomheten også være oppmerksom på det som skjer rundt oss, men på en mer avkoplet, “dissosiert”, måte. Dette kan eksemplifiseres med bilkjøring, hvor det foregår en rekke oppmerksomhetsprosesser parallelt - filskifte, giring, o.s.v. - uten at vi er oss disse aktivt bevisst, og uten at oppmerksomhetsprosessene kommer i konflikt med hverandre.

Det kan være at det er denne evnen til å holde forskjellige mentale prosesser eller deler av psykisk innhold atskilt fra hverandre - vår evne til å dissosiere - som gjør at vi på den ene siden kan være oppmerksom på det hypnotisøren sier, og på den annen side være oppmerksom på de forestillinger som dannes som en konsekvens. Disse forestillingsbildene som induseres gjennom hypnotisørens bruk av suggesjoner vil kunne fremstå med en intensitet og kvalitet som tolkes og oppleves som sidestilt med konkrete, ytre, persipérbare objekter², og det kan sies at det er denne evnen til å forestille seg at noe eksisterer og ikke eksisterer samtidig, som gir opphav til hypnosens behandlingsmessige muligheter.

Behandling i hypnotisk tilstand - hypnoterapi - kan på den måten medføre at interaksjonen mellom terapeut og klient fremstår klarere og skjer raskere³. Det er altså ikke hypnose i seg selv som har terapeutisk verdi, men hypnose som katalysator - forsterker - for psykologiske metoder og intervensjoner(4).

Er vi da noe nærmere å svare på hva hypnose egentlig er? Det som later til å være felles for de forskjellige måtene å forstå hypnose på, er at det dreier seg om en endret bevissthetstilstand i hvilken man får en opplevelse av økt fokusert oppmerksomhet, parallellt med opplevelse av fordypet avspenning og økt mottakelighet for suggesjoner og forestillinger.

Hvem kan hypnotiseres, og hvor mye betyr hypnosedybde?
Det er hevdet at det er individuelle forskjeller i evne til å fantasere og mentalt danne seg forestillingsbilder som gjør at noen lett lar seg hypnotisere inn i dypere tilstander, mens andre i mindre grad gjør det. Barn er ofte naturlig flinke til dette, og er ofte gode hypnotiske subjekter. Det bør her nevnes, imidlertid, at evnen til å la seg hypnotisere ofte viser seg å øke etter å ha prøvd det noen ganger, noe som tilsier at trygghet i situasjonen, det å slippe opp i f.h.t. kontroll, m.v., er faktorer som kanskje er vel så vesentlige for opplevelse av hypnose.

De fleste mennesker lar seg imidlertid hypnotisere i en eller annen grad. Anslagsvis når ca. 90% av oss de lettere nivåer; 70% av oss de middeldype tilstandene; mens de dypere nivåer er forbeholdt 20% av oss(5). Det er hevdet at hypnosedybde er av vesentlig betydning for en del somatiske og psykosomatiske tilstander, mens den er av mindre betydning for problemer av emosjonell, kognitiv og atferdsmessig art(6). Det at hypnosedybde i mange tilfeller ikke er avgjørende for behandlingsresultat, åpner opp for at hypnoterapi kan være et effektivt verktøy for størstedelen av befolkningen på symptomer som gjør seg gjeldende i en rekke av de vanligste psykiske lidelsene.

Hvem har lov til å utøve hypnoterapi, og hvorfor?
En vesentlig karakteristikk ved hypnoterapi er at det fokuseres på individets iboende ressurser og mestringsstrategier fremfor patologi, og er i så måte løsningsorientert heller enn problemfokusert.

Imidlertid kreves det bred kunnskap om forskjellige patologiske tilstander ved siden av dette fokuset på ikke-patologi. Dét er grunnen til at det kun er psykologer, leger og tannleger som gjennom sine respektive embedsstudier har lov til å praktisere hypnose i Norge. Det er naturligvis ikke slik at også ikke andre yrkesgrupper kan bli teknisk gode innen hypnose, men det er også det: Det vil være fare for at disse mangler den helhetlige tilnærmingen til den menneskelige psyke som kreves for å utøve hypnose på forsvarlig måte. Man skal for eksempel være forsiktig med å hypnotisere personer som har en historikk med realitetsbrist eller personer med visse personlighetsforankrede lidelser, og det krever i så måte en psykologisk og medisinsk kartlegging - og ikke minst godt kjennskap til konsekvenser av det som der eventuelt måtte fremkomme - for å på mest mulig forsvarlig vis individuelt tilpasse hypnotisk tilnærmingsmåte.

(Se også NKKEHs kommunikasjon med Justisdepartementet vedrørende dette, ved å klikke her.)

Hva er hypnose effektivt i forhold til?
Når dét er sagt går det an å bruke hypnotiske tilnærminger også i f.h.t. slike lidelser, men man skal altså vite hva men gjør. Hypnose kan generelt anvendes for en rekke medisinske og psykologiske tilstander, og særlig i f.h.t. angst (fobier, prestasjonsangst, m.v.), depresjon (lettere til moderat), selvbildeproblemtikk/jeg-styrking, stress, psykosomatiske tilstander, smertetilstander, PTSD, atferdsregulering/vaneendringer, m.v.

Noen myter om hypnose
Som nevnt tidligere er det en rekke myter knyttet til hypnose. Mange klienter vil ha spørsmål knyttet til disse. Noen av disse skal derfor kort nevnes avslutningsvis:

Man mister kontrollen over seg selv under hypnose.
- Nei, man kan ikke gjøre noe under hypnose - uansett hypnosedybde - som strider imot ens etiske og moralske holdninger.

Man kan bli hypnotisert og ikke våkne opp igjen.
- Svaret på dette er ganske enkelt nei.

Man kan huske alt under hypnose og det vil være sant.
- Det er riktig at mange vil evne å huske episoder og detaljer under hypnose som vedkommende trodde var glemt, og at disse ofte vil være riktige. Imidlertid er det slik at hjernen har en tendens til å fylle igjen hullene i hukommelsen med informasjon som ikke nødvendigvis alltid er korrekt, for å skape en opplevelse av sammenheng. Det hviler i så måte et ansvar på hypnotisøren i f.h.t. suggesjoner, spørsmålsformulering, m.v., ved bruk av hypnose til dette formålet.

Man kan huske tidligere liv under hypnose.
- En variant av myten over. Det finnes ikke holdepunkter for å støtte dette. Noe av grunnlaget for myten kan være (som nevnt under omtale av forrige myte) at en under hypnose f.eks. husker flere historiske detaljer enn man ellers ville gjort, og tilskriver dette tidligere liv. Heller enn minner fra tidligere liv kan dette være kunnskap som er lagret i hukommelsen fra skoledagene, fra en bok, fra et fjernsynsprogram, e.l., og som tilsynelatende var “glemt” inntil det skjerpede fokuset under hypnose åpnet for tilgang til denne informasjonen.

Som det fremgår har hypnose utviklet seg fra å være noe man tidligere assosierte med overnaturlige, kosmiske eller metafysiske krefter, til å bli en vitenskapelig anerkjent tilnærming til medisin og psykologi, noen ganger alene og andre ganger som supplement. Som det også fremgår, imidlertid, henger noen av forestillingene om hypnosens “underlighet” igjen. Dette har bl.a. å gjøre med den populærkulturelle fremstillingen av hypnose gjennom filmer og media, TV-shows og såkalt ´stage-hypnosis´. Denne introduksjonen har tatt sikte på å nyansere forståelsen av hypnose, og gi opphav til et mer realistisk bilde av hva hypnose er - og ikke er.

Kilder:
(¹) Kosslyn, S.M., Thompson, W.T., Costantini-Ferrando, M.F., Alpert, N.M., & Spiegel, D. (2000). Hypnotic Visual Illusion Alters Color Processing in the Brain. Am J Psychiatry 157:1279-1284
(²) Kunzendorf (1989). xxx
(³) Hillestad, P.O. & Wormnes, B. (1990). Hypnose. Oslo: Tano.
(4,5,6,) Eknes, J. Hypnosens betydning for det terapeutiske resulatet. http://home.no.net/habilnet/bib7-hyp.htm